Traff jeg den beryktede veggen. Klarte ikke å roe kropp og hodet nok, jeg gjorde de tingene som blir anbefalt (gå innom jobb, treff venner, gå tur) – men det ble faktisk ikke ro på det. Det ble heller verre.
Så fra slutten av oktober til midten av januar bodde jeg hjemme hos mamma og pappa. Så var jeg hjemmr for meg selv en måned. Så hos dem igjen fram til slutten på mai.
Nå er jeg hjemme hos meg selv. Jeg jobber med hvile uten noe annet enn bare å puste. Jeg beveger meg litt hver time jeg er våken. Jeg har hatt 5000+ skritt daglig siden slutten av januar.
Jeg holder på med eksponeringsterapi – for det å få panikkanfall trigger også frykten for nye. Men balansegangen mellom hvile og eksponere seg for situasjoner er vanskelig.
Kroppen/hodet tolker ikke det å lese bok på telefonen, spille dataspill, se tv serier ol. som hvile. Det eneste som hjelper der er å ligge/sitte med lukkede øyne og trekke pusten dypt. Og bare fokusere på pusten.
De siste to ukene har jeg jobbet over 50%. Og jeg kjenner det. Men samtidig har jeg også hatt overskudd til å gjøre ting som hadde vært utenkelige i mars: sitte på kafe og spise, invitere familie hjemom på is, rydde ut av/vaske og merke matbeholdere, og mye mer.
Jeg er jo ikke i mål – men er nå (etter 9 måneders sykemelding som gradvis har blitt nedtrappet) på et sted der det ikke virker uoverskuelig å skulle være tilbake i jobb. Eller ha et liv ved siden av.
Siste kommentarer