Hurra for kroppen og hodet… Eh… (hanging on)

En sarkastisk tittel. Litt av konseptet med å ha denne bloggen er at jeg også kan skrive meg rundt og behandle mine egne tanker, følelser og hendelser. (I tillegg til å ha et sted å spare på oppskrifter, bokanbefalinger og andre ting). Gjennom en selvbiografisk tekst til Nanowrimo, skrev jeg meg ut av utbrenthet/angst/depresjon i 2015. (teksten har forsvunnet i det store datadypet.)

Og siden har jeg jobbet meg oppå igjen. I samråd med leger har vi funnet ut *noe* av det som er galt – og medisinert.

Så situasjonen i 2021 er at periodevis går det helt fint. Og de fine periodene har blitt lenger og lenger med årene.

Men så er det som om hormoner, kroppen og hodet bare finner ut at nå er det på tide å leke litt igjen. Så, fra å ha hatt en veldig lang stund mellom angstanfall/panikkanfall, hadde jeg et voldsomt ett her forleden. Måtte kjøre bilen til siden, legge meg over i passasjersetet og bare vente på at det var ferdig.

Det slo meg helt ut, og tømte meg for alt som var av overskudd. Først uken etter begynte jeg noenlunde å føle meg som meg selv igjen.

Og jeg er ikke der helt enda igjen. Men har litt mer sommerferie å slappe av på.

Hertugen av Edinburgh

Jeg var over-gjennomsnittet interessert i de kongelige. Hovedsaklig fra et historie-perspektiv, med seder og skikker som er involvert. Jeg har vært aktiv deltager på internettfora om emnet, og har hatt blogger om emnet.

Det som hovedsaklig stoppet det, var start på fulltidsjobb etter studiene, og at det å være så involvert i et emne, nesten blir en egen jobb i seg selv. Det tar sinnsykt med tid, og for å ha en suksessfull blogg (hvertfall på det tidspunktet) burde det også være bilder.

Anyways. Tilbake til dagens tema. Hertugen av Edinburgh døde i dag, etter sykeleie. Han ble 99 år gammel. Han har vært sånn «grumpy, old man» som jeg personlig har synes har vært en berikelse når man følger de kongelige. Artiklene som kommer ut i dag, som jeg har lest, har vært repeterende, og kanskje ikke alltid helt like nøyaktige som en skulle ønske.

Men det som kanskje har vært mest spennende har vært historien om livet hans. Fordi, bare det å være født inn i en kongelig familie som blir avsatt (1924) (og påsatt (1935), og avsatt(1973)) i seg selv, gjør at du automatisk blir mer interessant for sånne som meg som liker trivia.

(Det følgende er basert på gjennomlesning av diverse biografier som er utgitt om prinsen over de siste årene.)

Prins Philip (eller Philippos som han vel egentlig ble døpt.) ble født på Korfu i 1921. Yngst av fem – nærmeste i flokken var storesøster Sophie som var ca. 7 år eldre – var han ikke gammel før familien måtte flykte fra Hellas. Philip har selv sagt i intervjuer at han ikke snakket mye gresk, og hvis han følte seg som noe, så var det dansk. Bestefaren, kong Georg I av Hellas, var nemlig den danske prins Vilhelm før han ble valgt til konge. (Og fordi det å bli konge i Hellas, selv da, ble forbundet med usikkerhet, ble det bestemt at Vilhelms etterkommere også skulle være prinser/prinsesser av Danmark.)

(Illustrasjonsbildet er fra Glücksburg slott – hvor Christian IX som var prinsens oldefar, kom fra.)

Prins Philip var dermed i arverekkefølgen til den danske tronen. I tillegg til at han, gjennom farmoren, var etterkommer etter Nikolai I av Russland, så var han jo også etterkommer etter dronning Victoria på morssiden. (Mormorens søster, var tsarina Alix av Russland, som ble drept i 1917, og prinsen bidro med DNA til testing av etterlevningene som ble funnet.)

Historiene om hvordan han traff sin kommende kone, forholdet til ungene, og så videre, blir fortalt og gjenfortalt.

Jeg anbefaler flere av bøkene om ham – som en motvekt til det som blir skrevet i avisene. Jeg anbefaler å søke i Biblioteksøk, og å bestille bøkene til henting på ditt lokale folkebibliotek hvis de finnes i bibliotek i Norge. (Lenkene under går til Amazon.co.uk, og hvis du klikker og kjøper kan jeg få en liten provisjon.)

Biografien om hans mor:

Den unge Prins Philip:

Om han og hans kone.

Bridgerton

Av og til, når jeg gleder meg til å se en tv-serie, eller lese en bok, utsetter jeg det, når det blir tilgjengelig for meg.

Det er nesten som om jeg ønsker å glede meg lenger over muligheten som ligger i verket, enn virkeligheten i det.

Siden jeg hørte at de skulle filmatisere Julia Quinns serie om Bridgerton-søsknene, har jeg gledet meg og gruet meg. Jeg husker ikke når jeg først leste den første av bøkene om dem – men jeg vet det var bok nummer 2 i serien. Den er en av favorittbøkene mine.

The Duke and I, som er den som er grunnlaget for første sesong av Netflix-serien, leste jeg først senere.

Bridgerton kom på Netflix andre juledag. Og jeg har enda ikke sett den. Så lenge jeg ikke har gjort det, er det nemlig først og fremst bildene jeg har i hodet fra gjennomlesningen som gjelder av rollefigurene. Og uansett hvor god serien er laget, så stemmer det aldri overens med bildene i hodet mitt.

Stress : og korleis leve med det / Anne Gunn Halvorsen

Dette er årets første, leste bok. Kanskje den viktigste? Et emne som det kanskje burde være mer fokus på når man kommer som nyutdannet og skal i sin første virkelige jobb!

Kort, enkel å lese og kjempeviktig.

Problemer med algoritmene

Irritasjonen når man sjekker Pinterest, og får anbefalinger basert på noe man trykket på. Eller at man får anbefalinger basert på det man klikker på på Amazon. Nyhetene man leser. Vi ender i bobler alle sammen – uten mye innspill utenfra.

Bare får det robotene tror vi vil ha, basert på tidligere trykk, kjøp eller likes.

og ja, fordi jeg ville lese niesen til Trump sin bok, får jeg nå uhorvelig mange anbefalinger om lignende bøker…

men det er grenser for hvor mye jeg vil pine meg selv

Bibliotek og lover

Visste du at vi har en folkebibliotekslov i Norge? Det er ganske mange fine ting i den: folkebiblioteket skal være en arena for offentlig samtale og debatt. Men også at bøker og andre medier skal stilles til gratis disposisjon for alle som bor i landet.

Folkebiblioteket skal legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet. Når jeg kjøper inn bøker til biblioteket, tenker jeg litt på dette. Det kan fort vært enkelt å kjøpe inn det jeg vet blir lånt ut mange ganger. Det som vil gi utslag i statistikken. Det folk forteller meg at de ønsker at jeg kjøper inn.

Men da forsvinner mangfoldet, og allsidigheten i samlingen. Da mister vi kanskje muligheten til å plutselig oppdage noe ukjent som treffer oss?

Kulturrådets innkjøpsordninger for norsk litteratur gjør at biblioteket får tilgang til annen litteratur enn bare det de innkjøpsansvarlige på biblioteket kjøper inn. Det kvalitetsvurderes på sentralt hold.

Samtidig, for å få disse gratis bøkene (for bibliotekene) skal det formidles aktivt.

Og da må man kjenne det man har. I de færreste bibliotek er det å lese bøker noe man som ansatt får betalt for å gjøre – som jo egentlig er helt på trynet.

Jeg hadde nok ikke kjøpt inn denne boken av Ragnar Hovland selv – etter en traumatisk opplevelse med Mercedes på ungdomsskolen… Men når den var på hyllen, og jeg har lest den (og likt den) vil jeg jo anbefale den videre til besøkende.

Hjemmelaget hylleblomstsaft

Hylleblomstsaft har alltid fremstått som noe eksotisk – noe dansk, for meg. Så fant jeg ut at folk i Norge faktisk lager dette selv.

Og i fjor fant jeg ut at foreldrene mine mente at de kanskje hadde hylleblomst-tre i hagen.

I år fant jeg det.

Kanskje verdens mest yndige blomster.

Jeg strippet treet for de blomstene som var igjen. Og ved hjelp av Mette Blomsterbergs oppskrift på NRK, fikk jeg også laget hylleblomstsaft hjemme.

Det ferdige produktet.

Det tar tid. (Dog, mest med venting på at det skal få trukket ferdig i kjøleskapet.)

Det er verdt tiden. Det ferdige resultatet smaker akkurat som det jeg har kjøpt i Danmark tidligere. En tremenning av meg mente det smakte akkurat som hennes barndoms hylleblomstsaft. (Og finnes det bedre kompliment?)