Panikkanfall på venteværelset

I går: Det er ingenting som får deg til å føle deg som du er på rett sted, som et fullvoksent panikkanfall på venteværelset til legen. Å sitte på stolen, se på pulsklokken og registrere at pulsen går fra under 100 til 144 slag i minuttet på megakort tid.

Jeg var tidlig ute til timen, og legen var på etterskudd (og ikke mindre på etterskudd etter jeg har fått gulpet ut av meg alt som kan ha skjedd og kan ha ført til det så er og var og skal være…) så jeg fikk meg 15-20 minutters ventetid. Som også var greit, fordi det er kanskje det jeg sliter mest med i forhold til å ta vaksine neste uke. Ventetiden.

(Jeg tror kanskje jeg er den første legen min har vært borti som har hatt angst i forbindelse med å vente i oppreist stilling på vaksinesenteret i 20 minutter, for å si det sånn.)

Jeg hadde med meg en Faxe Kondi – som pleier å gi meg «følelsen» av at jeg får i meg energi og overskudd.

Men: det å få snakke om det roet meg også ned, og når jeg gikk fra legesenteret var jeg sliten, men ikke med samme adrenalin-rushet fra «flight or fight» panikkanfall underveis.

Legen spurte litt om hva som hjalp forrige gang jeg hadde dette. Jeg sa ikke at jeg traff veggen så solid at jeg var sykemeldt i evigheter, for jeg kjenner at jeg ikke er på det stadiet nå. Jeg husker jo også at jeg strikket en del, men det var også mest for å distrahere meg fra mine egne tanker.

Så nå er målet å repetere litt av det: lese bøker, se tv-serier, stresse ned – men også legge inn litt planlagt aktivitet som får gang på pulsen. Men også ta opp igjen dette med bloggingen.

(Jeg plukket også med meg trankapsler hjem, så starter med dem også. Jeg spiser ikke nok fisk, og er egentlig for lite ute i solen, som sikkert heller ikke hjelper på situasjonen.)

Skribent: Anne

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.